Maria's weird and wonderful world

Siste dagen på min korte Kambodsjavisitt ble jeg invitert med Annemarie for å besøke noen av prosjektene x-plores deltakere har mulighet til å jobbe på. Hun hentet meg tidlig om morgenen på den lille scooteren og jeg hoppet litt motvillig bakpå - uten hjelm - og det bar i full fart ut i den kaotiske lokaltrafikken. På vei til det første prosjektet møtte vi engelske Peter på sykkel. Han var på vei til samme prosjekt der han i to måneder skulle jobbe som engelsklærer og vi kjørte ved siden av han resten av veien.

Peter i klasserommet

De fleste prosjektene ligger i sykkelavstand til Siem Reap og mange av de frivillige kommer seg til prosjektene for egne ben. Hvis man synes det er litt skummelt å sykle i trafikken eller at det blir for mye i varmen kan man lett gjøre avtaler med en tuk-tuk-sjåfør og få en "special price" for bringing og henting hver dag.

På Krousar Thmey-prosjektet som betyr "ny familie" jobbet Peter som engelsklærer fem dager i uka i tillegg til at han hjalp til på blindeskolen som også er tilknyttet prosjektet. Dette er både en skole og et barnehjem som tar seg av forsømte barn og prøver å få dem tilbake i samfunnet i gode familier.

Etter en rask, men ufattelig god lunsj på Annemaries favorittrestaurant dro vi ut av byen til Cambodia Dutch Organisation. Dette er et prosjekt som ligger ca 35 km fra sentrum og som derfor krever at de frivillige bor i landsbyen under oppholdet. Støyen fra byen forsvant fort, motorveien var nesten tom for biler, desto flere hestekjerrer, og støvet virvlet rundt idet scooteren hvinte av gårde. Da vi kom frem hoppet jeg småstøl av scooteren og ble møtt med et kjempeglis og tre små jenter som kastet seg rundt beina mine.

Vi besøkte skolen der to frivillige jobbet og satt med dem i lunsjen der de småpratet med de lokale barna på gebrokkent khmer. Engelskundervisning her er særlig viktig da det gir de lokale en mulighet til å få seg jobb i byen innenfor turistnæringen og dermed få en livsviktig inntekt.

Jeg løp rundt og lekte med barna og fikk tatt masse bilder som de selvfølgelig ville se i displayet. Da vi dro derifra stod de på rekke og rad langs grusveien og vinket og smilte og jeg skulle ønske det var meg som kunne bo der og lære dem engelsk.

På veien tilbake til Siem Reap besøkte vi Life and Hope Association der frivillige i samarbeid med buddhistiske munker lærer bort engelsk til voksne og barn. Undervisningen foregår i pagodaer , tempelområder inni byen og man får et spennende innblikk i religionen som praktiseres. Vi var også innom Salariin Kampuchea som Annemarie var med å starte i 2004. Dette er en kveldsskole der barn og unge i lokalområdet får mulighet til å lære seg engelsk etter vanlig skoletid eller jobb.

Jenter på vei til kveldskolen til Salariin Kampuchea

Flyet gikk tidlig neste dag, og det var trist å vinke farvel til alle smilene, vennligheten og de søte barna. Kambodsja har en dyster fortid, men allikevel ønsker befolkningen å tenke fremover og hvordan de har muligheten til en bedre fremtid. Det å få ta del i denne utviklingen er en helt spesiell opplevelse, som vil følge enhver frivillig i lang tid fremover.

Jeg stod opp grytidlig for å rekke soloppgangen. Jeg listet meg stille ut fra hotellrommet da venninnen min mente solnedgangen var mye mer minneverdig å få med seg og kjente varmen slå mot meg idet jeg gikk ut i gangen. Jeg tuslet ned i resepsjonen og satte meg pliktoppfyllende og ventet på tuk-tuksjåføren. Jeg kom i snakk med en annen tuk-tuksjåfør som ventet på en annen turist samt nattevakten og vi hadde en koselig prat klokken litt-over-halv-tidlig om morgenen. Da det begynte å nærme seg halv seks ble jeg nervøs, hvor ble det av tuk-tuksjåføren min? Nattevakten gikk for å lete og kom plutselig løpende med tuk-tuk-sjåføren min halende etter seg. Vi hoppet inn i tuk-tuken og freste mot templene som ligger ca fem kilometer fra sentrum. Jeg fikk kjøpt billett og ble fortalt å følge turiststrømmen. Jeg gikk inn på tempelområdet og satte meg ned - og ventet.

Etter ca en halvtime skjønte de fleste at jo, nå var det blitt morgen, men den fantastiske soloppgangen som jeg hadde drømt om lot vente på seg. Overskyet vær gir dårlige bilder av tempel i soloppgang og klokken var nærmere ni før strålene glimtet frem bak skyene. Templene derimot var spektakulære også med skyer som tilskuere, og jeg rakk akkurat foran den værste turiststrømmene og hadde store områder helt for meg selv. Det var ganske spektakulært og du kjente historien, tradisjonene og religionsritualene som dirre over området.

Hele Angkor Wat er et område på nærmere 20 * 20 kilometer og tuk-tuk-sjåføren kjørte meg glad rundt til Bayon, Preah Khan og Ta Prohm - andre spektakulære ruiner i tempelbyen. Det ble en lang og varm dag, men heldigvis livnærer en del lokale seg på å selge forfriskninger til turistene.

Da dagen nærmet seg slutten gikk jeg sammen med hundrevis av andre opp på fjelltoppen der tempelet Phnom Bakheng ligger med utsikt over Angkor Wat. Det var en imponerende bygning på toppen av en ås, som er populær for solnedganger. Jeg møtte venninnen min som også var fornøyd med dagens snap-shots, kikket utover det grådekte landskapet og gikk jammen meg glipp av solnedgangen også.

Etter en middag på en nærliggende restaurant med Happy Hour fra klokken 10 om formiddagen til midnatt dro jeg tilbake til hostellet for å møte Annemarie - x-plores samarbeidspartners kontaktperson. Det stod en gruppe mennesker litt unna meg og jeg gikk bort for å høre om en av dem var Annemarie. Nei, det var de ikke, men alle ventet på henne de også. Ti minutter etter avtalt tid kom en smilende jente med blafrende skjørt og diger motorsykkelhjelm kjørende inn på gårdsplassen på en liten scooter. Hun hilste på gruppen med mennesker (frivillige fra Tyskland, Holland, England) og snakket noen gloser på khmer til hotellets vaktmann.

Annemarie fortalte litt om organisasjonen hun jobber for. Den ble startet i 2005 og er en non-profit organisasjon som promoteres interkulturell forståelse og bevissthet gjennom frivillighetsprogrammer. Organisasjonen ønsker å skape muligheter for ikke-Kambodsjanere å jobbe som frivillige i Kambodsja og til syvende og sist gi Kambodsjanere mulighetern til å bo og jobbe i utlandet. Organisasjonen håper en slik løsning vil gagne alle involverte, deltakeren, personene de jobber med og samfunnet de jobber i.

Jeg skulle få lov til å besøke noen av prosjektene to dager etter, men skyndte meg i seng for å rekke soloppgangen over Angkor Wat.

Jeg tror det å se de storslåtte hindutemplene ved Angkor Wat i soloppgang har vært en drøm så lenge jeg kan huske, og da jeg fikk muligheten til å besøke Siem Reap på en nylig Asiatur var det ikke tvil om hva som stod på agendaen. Jeg måtte bare komme frem først.

En venninne og meg landet i Siem Reap, Kambodsja, og etter å ha blitt losjet igjennom en overraskende velfungerende og direkte moderne visumkontroll sent på kvelden gikk vi frem til taxikøen utenfor flyplassen. Det er standardtaxier og standardpriser, det koster $5 uansett hvor du skal. Ingen pruting hverken den ene eller andre veien. Vi hoppet inn i taxien og fortalte sjåføren vår destinasjon. Han oppførte seg lydig på vei ut av flyplassen, betalte parkeringsvakten i det vi forlot området og kjørte ikke mer enn 20 kmt over fartsgrensa. Det var da moroa begynte:

Sjåfør: You going to Home Sweet Home Hotel?
Meg: Hmmm... (nikker)
Sjåfør: It's fully booked.
Meg: No, we have a reservation.
Sjåfør: They don't do reservation. It's not a nice place.
Meg: I've already paid and have a confirmed booking. We have a room and my job partners with the hotel. I know it's nice.
Sjåfør: You know, it's probably shut. My cousin has a nice hotel, very sentral, close to Pub street. Home Sweet Home is so far away from the city.
Meg: It's central and a tuk-tuk is cheap.
Sjåfør: You really going to Home Sweet Home Hotel?
Meg: Hmmm...
Sjåfør: Ok, you need a driver for the temples??

Vi kom til slutt trygt frem til et flott hostel med dobbeltrom, dusj og bad, rene håndklær og vifte i taket. Det var ikke fullt, ikke stygt, ikke usentralt, ingen av de tingene som taxisjåføren hadde prøvd å formidle til oss, han ville rett og slett ha oss til et annet hotell der han fikk provisjon per backpacker han geleidet gjennom dørene. Flott vi ikke er så lettlurte, tenkte jeg idet jeg dagen etter betalte en tuk-tuk-sjåfør $20 for å ta meg til templene (nesten en månedslønn i Cambodsja...).